Husk bilbelte!

”Yes, endelig litt fri etter en uke med altfor mye skolearbeid,” tenkte jeg da jeg satt med ned på pc-en i dag. Mitt gode humør stupte brått da jeg kom på at jeg ligger etter med blogginnleggene knyttet til særemne, og at i dag er omtrent den eneste dagen jeg har litt tid som kan settes av til å skrive blogg. Så her sitter jeg da, en fredag kveld, og blogger.


Vi har altså begynt å jobbe med særemne i norskfaget. Jeg hadde først store problemer med å finne ut hva jeg skulle skrive om, men det er jo ikke akkurat noe nytt for meg. Når jeg ser en endeløs rekke med mulig emner, blir jeg bare mer og mer usikker på hva jeg skal velge for hvert eneste nye forslag som dukker opp. Det hadde nok vært enklere om jeg vendte tilbake til barndommens gleder og brukte ”sette halen på grisen”-metoden med en tusj i hånden og bind for øynene. Til slutt fant jeg endelig noe som høres litt mer innbydende ut enn å gå i dybden på forfattere som vi kan minnes ved å se på støvete svart/hvitt-bilder, og jeg har valgt og se på virkemidler som er brukt i reklame, eller en sammensatt tekst som det så fint heter i norskfaget, og hvordan de er brukt for å nå frem til målgruppen. I likhet med mitt problem med å finne et passende tema, har jeg selvfølgelig også hatt store problemer med å utforme en passende problemstilling til oppgaven. Jeg må innrømme at jeg ennå ikke har klart å utforme noe jeg er helt fornøyd med, men det kommer seg nok.

Reklamens makt er stor, og det er noe de som lager holdningskampanjer har skjønt. Holdningsreklamer har som mål å endre menneskers negative atferd og vaner, og slike reklamer iverksettes ofte av offentlige instanser. Jeg har valgt å se på reklamekampanjen som Statens vegvesen har satt i gang med slagordet ”Husk bilbelte.” Kampanjen inneholder både plakater og filmer, og jeg skal se nærmere på én plakat og én film. Reklamen henvender seg til alle som ferdes i bil, voksne, unge og barn, men hovedgruppen reklamen henvender seg til en unge bilførere, særlig unge gutter, fordi det er de som slurver mest med bilbelte og er mest uvørne. Budskapet i reklamen er tydelig: ”Bruk bilbelte for din egen sikkerhet og med hensyn til de nærmeste.”





Som en god vane tar jeg automatisk på meg bilbelte hver gang jeg setter meg inn i en bil, men tar meg selv ofte i å tenke: ”Arg, bilbeltet klemmer og irriterer meg, og jeg har jo aldri kollidert i løpet av mine 18 år på jorden, så hva er sannsynligheten for at det skal skje i løpet av de neste 18 årene? Og hvis jeg er så uheldig og krasjer, hjelper vel ikke bilbelte så mye?”
Etter å ha besøkt nettsiden til Statens vegvesen har jeg skjønt at bilbelte faktisk HAR mye å si. På siden kan du lese at: ”Bruk av bilbelte reduserer sannsynligheten for å bli drept med 40-50 % for fører og forsetepassasjerer.” Så fra nå av skal jeg ikke klage på bilbeltet uansett hvor mye det er i veien.

På www.vegvesen.no/bilbelte/ kan du lese mer om bilbeltekampanjen og finne flere faktaopplysninger om faren ved å ikke bruke bilbelte.

Bildet er hentet fra http://www.vegvesen.no/

Hvordan kan Mr. Blogg hjelpe?

Ukens bloggoppgave gikk ut på å tenke over hvordan jeg kan bruke bloggen best mulig i skolearbeidet. Jeg har tenkt så det har knaket, og her kommer mine svar:

Når det gjelder å kommunisere med de andre i klassen via blogge synes jeg ikke dette er spesielt viktig, men det nyttig at alle kan lese hverandres blogger. Hvis jeg ikke vet hvor jeg skal begynne med et blogginnlegg eller har skrivesperre, kan det hjelpe meg å ta en titt på hva noen andre har skrevet. Det å lese en annens blogg kan være en måte å lære noe nytt på eller se en sak fra flere sider.

Jeg tror at mange ser på bloggen som en form for skrivetrening, noe jeg selv også gjør, men selv om den kan regnes som trening til skrivedager, eksamen osv, mener jeg at den bør vektlegges i vurderingen. Jeg synes vi bør få en samlet karakter på bloggen ved utgangen av skoleåret, men selvfølgelig bør ikke karakteren telle like mye som på de store oppgavene vi får i år. Kanskje den kunne brukes som vippekarakter på slutten av året? Blogging er i tillegg relativt nytt og så vidt jeg vet er det ikke noe avsnitt i norskboken om hvordan et blogginnlegg skal se ut. Det er sikkert flere som er usikre på hva som må til for å få en god vurdering, så kanskje læreren kunne laget et skjema hvor det står konkret hva som skal være med i bloggen for å få lav, middels og høy måloppnåelse?

En annen grunn til at jeg synes vi bør få karakter er at det motiverer elevene til å bruke litt tid på innleggene, og det blir derfor bedre skrivetrening. Om vi ikke får noen form for vurdering vil sikkert flere elever bare rable ned noen usle setninger hver uke for å slippe anmerkning. I forbindelse med fordypningsoppgaven kunne vi brukt bloggen til å reflektere over det ferdige resultatet. Aktuelle spørsmål kan være: Hva gikk bra? Hva kunne du gjort bedre? Hva lærte du av å jobbe på denne måten?

Kort oppsummert mener jeg at bloggen fungerer veldig bra som skrivetrening, en kan lære noe nytt ved å lese andres blogger, og jeg tror det virker motiverende på elevene om vi får en sluttkarakter på bloggen.